Tekst og stil i tekstilen
Jeg så det ikke komme. Men på 00-tallet brøt tekstilkunsten seg plutselig fram som en form for progressivt maleri.
Essay by Tommy Olsson, 16. april 2014
Det begynner å blien gammel historie, dette, men det kan se ut til at det er tid for en oppdatering og sammenfatning. For noen år tilbake noterte jeg at det - helt uventet, i hvert fall for meg - skjedde noe interessant innenfor tekstilkunsten. Noe spesielt som rokket ved hvordan jeg pleide å forholde meg til dette det desidert mest mobbede og for sine utøvere garantert til forbannelse frustrerende nedvurderte mediet av dem alle.
Det kunne se ut som en synkroneffekt, der noen tekstilkunstnere, uavhengig av hverandre, i en eneste brå bevegelse snudde seg fra det fordømte, bitre skumringslandskap der forakten for alt som minner om kunsthåndverk ligger tett, til å trekke mediet inn som en over middels relevant størrelse innenfor diskusjonen om samtidskunst. Tekstilkunst ble, bisart nok, noe jeg plutselig var blitt opptatt av. Bisart, siden jeg opp gjennom årene hadde opparbeidet meg en form for internt selvforsvar og kjønnsbetinget distanse. Grunnen til det er enkel å gjøre rede for: I de harde dager da mitt hovedsakelige virke fortsatt var å lage neokonseptuell pitbull-pornografi, ble virksomheten min ikke sjelden sabotert eller utsatt for obstruksjon - og påfallende ofte skjedde dette på grunn av intervensjonen til en tekstilkunster. Enten direkte (bilder revet i filler, rammer knuste), eller indirekte (utstillinger stengt eller delvis tatt ned på grunn av klager og trusler). Jeg lover, det var nesten alltid en tekstilkunstner som var utløsende faktor, og den dag i dag lurer jeg på hvorfor - jeg hadde da vitterlig ikke gjort tekstilkunstnerene noe vondt, og har fortsatt ikke. Men jeg hamret etter hvert inn tre teser jeg holdt fast ved ganske lenge i ettertid:

1) Tekstilkunst er skapt av kvinner.
2) Tekstilkunst er skapt av sinte kvinner som er permanent fornærmet over at ingen bryr seg om tekstilkunst.
3) Tekstilkunst er skapt av permanent fornærmede og sannsynligvis lesbiske kvinner i ideologisk styrte bokollektiv som blant annet er imot norsk EU-medlemskap, forlengede åpningstider på vinmonopolet og kabel-TV, men mest av alt er de imot grafiske skildringer av seksuell aktivitet.

Den første tesen står fortsatt som et ubestridelig faktum; tekstilkunstnere er nesten uten unntak kvinner - og det er ikke et argument for eller mot noe som helst, det er bare sånn det er. De andre to tesene vil jeg her og nå be om unnskyldning for - men jeg var altså en irritert og hissig ung mann med en testosteronsprengt agenda, lei av å være underkastet forhåndsgransking, sensur, og sex-sjokkoppslag i media fordi en eller annen systue-kunstner reagerte som Pavlovs hunder ved åsynet av min abnormt svære penis innenfor kunstinstitusjonens hvite vegger. Men, altså, ting forandrer seg jo. Litt.

Hvis vi forflytter oss et par tiår framover, litt nærmere vår egen nåtid, sammenfaller tekstilkunstens oppgradering innenfor samtidskunsten med den gradvise utviskingen av den mediespesifikke bildekunstneren. Det er etter tusenårsskiftet blitt etablert en stadig større gruppe kunstnere som enten jobber med forskjellige ting parallelt, eller blander absolutt alt sammen hver eneste gang. Det er med dette også oppstått en form for gråsone der noen tekstilkunstnere, som Hilde Hauan Johnsen og Astrid Runde Saxegaard, med den største selvfølge inkorporerer helt andre materialer og teknikker. På samme tid er det noen vi overhodet ikke i første rekke tenker på som tekstilkunstnere, som Ane Graff, Ann Cathrin November Høibo, som gjør markante crossoverprosjekter der tekstilen spiller en avgjørende rolle.

00-tallet var spådd å bli maleriets tiår, men ble som vi vet i ettertid øyeblikket for den figurative tegningens oppblomstring som selvstendig og uavhengig medium. Som en konsekvens oppsto en generell interesse for det håndverksmessige innenfor flere disipliner, som om verktøykassen virkelig måtte gjenerobres av kunststudentene etter alle disse år av konseptbasert neglisjering med det overordnede mål å irritere eldre kunsthåndverkere til kanten av hjerteinfarkt. Innenfor samtidskunsten skjedde det i løpet av kort tid en form for tverrfaglig forsoning, der for lengst utstemplede størrelser plutselig kunne flyte opp med nyvunnen relevans. Eller, som i tilfellet med tekstilkunsten, bryte seg fram innenfor denne perioden mellom neokonseptualisme og emokonseptualisme, med en selvsikkerhet som så å si aldri var der tidligere. Så langt jeg kan huske - og det er ganske langt - fulgte det bestandig med en sytete retorikk når det kom til tekstilkunst, en sorgfull klaging over en neglisjering som fungerte som selvoppfyllende profeti - som med ett var skiftet ut med de faktiske assosiasjoner som følger med materialet. Og det var heller ikke få som adresserte den fonetiske forbindelsen mellom tekst og tekstil.

Det henger selvfølgelig til en viss grad sammen med at det innenfor samme periode var flere aktører som uavhengig av hverandre viste en spesiell interesse for arbeidet til Hannah Ryggen. Det er jo heller ikke tilfeldig at flere av teppene hennes ble vist på Documenta 13 i 2012, eller at det kan virke som om det fremst er det narrative i disse teppene som rykker dem inn i vår samtid. Selv om det er noe som skjer uavhengig av andre faktorer, bidrar også denne interessen til å fyre opp under tekstilkunstens nylig erobrede status som relevant utgangspunkt. Ryggen blir i denne situasjonen det ikonet hun burde vært hele tida, og teksten synker ettertrykkelig inn i tekstilen. Tekstilkunsten bryter seg med dette løs som en form for progressivt maleri, og blir også en stabil plattform for noe som kanskje ikke akkurat er en avantgarde, men i hvert fall eksplosivt nok til å avføde ting vi ikke sett makan til tidligere. Gunvor Nervold Antonsen er en av dem som kan se ut til å operere med utgangspunkt i et møtested for alle disse underliggende strømningene, der både teksten og maleriet ubehindret blir absorbert av lag på lag av forskjellige materialer.

Tidligere nevnte Astrid Runde Saxegaard inkorporerer såpass mange fremmedelement i møtet mellom maleri og tekstil at det bare er små marginer som avgjør hva man velger å definere det som, og Hilde Hauan Johnsen i samarbeid med Maia Urstad - trekker det så langt ut at det ender opp i lyd og lysinstallasjoner basert på elektroniske signaler. Ane Graff, som allerede for lengst hadde gjort seg bemerket som tegner, foretok for noen år tilbake en fullstendig uventet manøver og etablerte et helt eget poetisk bildespråk i møtet mellom marmorplater og batikkfargede filler som det hovedsakelige fundamentet for romslige installasjoner, som i tillegg kan inkorporere alt fra video til akvarell uten at det virker sprikende.

Situasjonen alle disse tingene leder fram til er over middels fruktbar, særlig nå som bevisstheten rundt tekstilkunstens egen historie ser ut til å spille en ikke liten rolle i hvordan ting utvikler seg videre. Og det er jo tross alt en historie som er noe mer kompleks enn å bare handle om antatt militante feminister i bokollektiv - forhistorien er jo minst like sær som vår samtid, men per i dag er den ute av skapet for første gang. Forbindelsen mellom teksten og tekstilen stikker jo også dypere enn å bare være en fonetisk beslektet greie. Og det som alle tekstilkunstnere alltid har sagt så lenge jeg kan huske; at materialet har en latent nærhet til kroppen, siden vi alle bærer klær, har nå endelig sunket inn såpass at refleksjoner rundt den døde kroppens liksvøpning forekommer mye hyppigere enn den nå noe daterte aktivistiske holdningen mot porno (og jeg aner fortsatt ikke hvorfor det nettopp var tekstilkunstnere som over tre tiår herjet med meg om disse tingene).

Tekstilen har jo heller ikke utelukkende denne beskyttende funksjonen vi forbinder med varme jakker, tepper og filt. Et flagg er jo for eksempel ikke nødvendigvis et tegn på omsorg, men nesten alltid en markering med aggressive undertoner. Så er heller ikke tekstilkunst bestandig noe mykt. Mediets latente vold begynner å bli en åpenbar faktor å regne med. Vi har sannsynligvis bare sett begynnelsen foreløpig.



Tommy Olsson, Klassekampen, 2014