Hen - flytende kjønn
Catalogue text by Tone Lyngstad Nyaas
Helt siden 1960-årene har oppgjøret med undertrykkende kjønnsrollemønster vært en viktig del av kunstfeltet. Spesielt var den feministiske performance-kunsten i 1970-årene avgjørende for hvordan man senere i 1990-årene tok opp temaet identitet relatert til maskuline og feminine stereotypier under mottoet: «Det private er politisk!» Denne diskusjonen omkring kjønn og identitet er temaet for HEN – Flytende Kjønn, der intensjonen er å presentere kunstneriske uttrykk for de seneste årenes økte interesse for homofile, lesbiske og transpersoners livsbetingelser og kamp for allmenn aksept og juridiske rettigheter. Filmer som NRK-produksjonene Skam og Jævla Homo fra 2017, er eksempler på hvordan grensene for kjønnsidentitet har vært i stadig bevegelse i takt med samfunnets utvikling for øvrig, særlig med avviklingen av de segmenterte kjønnsstereotypiene. Dette viser at fenomenet «kjønn» som begrep bør utfordres, da det er like komplekst og mangfoldig som enkeltindividets liv.
Utstillingen belyser hvordan noen av disse problemstillingene reflekteres i samtidskunsten. Hvordan skildres de homofile og transseksuelles eksistensielle situasjon, og hvordan utfordres kjønn relatert til den tradisjonelle tokjønnsmodellen? Finnes det en skeiv tematikk i samtidskunsten hvor kjønnsidentiteten er flytende og udefinerbar? Disse spørsmålene utgjør bakgrunnen for at Haugar ønsker å tematisere hvordan det flytende kjønn og spørsmålet om hen – som også kalles det tredje pronomen – reflekteres i samtidskunsten.

Hen – Flytende Kjønn viser hvordan et tjuetalls norske og internasjonale kunstnere arbeider med en forståelse for at kjønnsmangfold handler om menneskerettigheter og en type frihet som bør utgjøre en vesentlig del av et demokratisk samfunn. Det flytende kjønn bryter ned og utfordrer grensene mellom tradisjonelle stereotypier, som dessverre fortsatt utgjør en vesentlig del av barn og unges kulturelle oppvekstvilkår. Konsumsamfunnets reproduksjon av disse holdningene, samtidig som identiteten formes gjennom markedets premisser, medfører at det å kjempe for friheten til å leve ut sin kjønnsidentitet fortoner seg som en både eksistensiell og samfunnsbetinget kamp.

Utstillingen åpner opp for et mangfold av temaer helt fra transpersoners identitet, slik de er fanget med ydmykhet og dyp respekt i Christer Strömholms ikoniske fotografier fra serien Les Amies de Place Blanche (1958–68), til homoaktivistenes utopiske drøm om et eget samfunn som tematiseres i Sille Storihles video The Stonewall Nation fra 2014. Mediene strekker seg fra tekstil, maleri og monumentale tegninger til filminstallasjoner og fotografi.

Presentasjonen kan betraktes som en vesentlig del av den pågående samfunnsdiskursen rundt begrepet «hen» som viser hvordan kjønn og identitet er konvensjonsbetinget og kan relateres til sosiale og normative endringsprosesser. Diskusjonen rundt det flytende kjønn utfordrer ikke bare stereotypiene knyttet til det mannlige versus det kvinnelige, men stiller også spørsmål om det er mulig å skille det biologiske fra det kulturbetingede kjønn? Når Judith Butler kritiserer tokjønnsmodellen og en essensialistisk eller biologisk oppfatning av kjønn, så innfører hun begrepet «det performative kjønn», som tematiserer hvordan forventningene til kjønn skaper og former menneskets identitet. Tokjønnsmodellens polariteter er et godt eksempel på strukturer som opprettholdes som følge av at man tilegner kjønnet egenskaper som synes å ligge nedfelt i en biologisk essenssialisme, uavhengig av kulturen. Både innenfor kunstfeltet og i kjønnsforskningen problematiseres disse strukturene, som mange uavhengig av seksuell legning opplever som livshemmende kategoriseringer.
Det kjønnsoverskridende perspektiv handler ikke minst om menneskerettigheter. I mange land er det å være homofil eller transperson fortsatt kriminalisert. Dette temaet behandles i Anatoly Belovs video Sex, Medicated, Rock’n’roll fra 2012, som tar opp den sterke homofobien i Ukraina ved å vise homoerotisk kjærlighet. Dessverre er også homofobien tilstede i det norske samfunnet, da ordet «homo» viser seg å være det mest utbredte skjellsordet i den norske skolen ved siden av «hore».

Kunsten er imidlertid motstanden og frihetens felt som stiller seg utenfor en moralistisk kodeks hva gjelder skildringer av det komplekse og vanskelig definerbare forholdet mellom kjønn, identitet og samfunn.