Alt henger sammen med alt
Beretningen om en varslet mental-prolaps.
By Tommy Olsson, Morgenbladet, 28.august 2009
Så hendte det seg at jeg gikk saktere og saktere mot slutten av sommeren, og til slutt ble jeg bare stående dønn stille. Jeg snakker om isjias og prolaps, ikke i seg selv så interessant, muligens, men alle disse tingene henger sammen. Jeg var i Bergen og nødt til å komme meg på bena fordi jeg skulle lese høyt på Øyafestivalen, og heldigvis holdt ryggen, men der stoppet også alle former for flaks. Det regnet heftig den dagen, og i det øyeblikk jeg skulle lese, begynte et dødstechnoindustriband å spille rett ved siden av, slik at jeg ikke hørte selv hva jeg leste, men publikum – en tapper gjeng på kanskje 30 personer – klarte visst å få med seg halvparten av det.
Siden jeg går på en makaber painkillercocktail av Paralgin Forte, Tramadol og Voltaren, ble jeg litt zombifisert av pilsen etterpå, og først dagen etter reflekterte jeg over det absurde i å dra til Oslo og lese uten at noen egentlig hører hva man sier, og da jeg våknet var situasjonen forverret og min prognosekurve hadde gjort en skarp u-sving. Så stabbet jeg ut i byen søndag formiddag for å slå i hjel de åtte timene før flyet gikk tilbake. Denne tilstanden utelukket alle former for sosial interaktivitet, så jeg slo av mobilen og haltet av gårde til Kunstnerforbundet, siden jeg er kunstkritiker og det lå meg nærmest. Jeg vet det høres tilfeldig ut, men i denne verden er ingenting tilfeldig.

Ute på dato. Jeg har en innarbeidet modus når det gjelder Kunstnerforbundet, og jeg avviker sjelden fra den: siden forbundet som regel kjører tre utstillinger på likt, starter jeg med å gå til venstre. Der er for tiden arbeider av Jeannette Christensen. Liquid Archive er, hvis jeg har skjønt det riktig, geléarbeider og polaroidfoto fra 1990-tallet. Materialet er allerede i utgangspunktet temmelig temporært, men på det støyende 1990-tallet ville ikke dette forgjengelige aspektet stått så i forgrunnen som det gjør nå mot slutten av 2000-tallets første tiår. Og serien av polaroidfoto bærer da også tittelen The Passing of Time, for virkelig å gni det inn. Så er det alle undertitlene som begynner på «Woman», for eksempel «Woman reading a letter», «Woman asleep at the table», og det er omtrent hva det gir seg ut for å være, bare det at alle de avbildede er menn.

Dialogen mellom geléarbeidene og fotografiene er ikke selvfølgelig, og virker mer fundert i det materielle. For å si det rett ut: Jeg må tenke over dette en stund til. Da jeg fysisk var til stede i lokalet, tenkte jeg ikke på annet enn at jeg måtte finne et sted å sette meg ned. Først nå etterpå, når min egen siste forbruksdato er blitt en del av referansematerialet jeg må forholde meg til, fortoner det seg annerledes.

Sort, sort, sort. Men jeg følger mine rutiner, og går videre til overlyssalen for å se på Tufta. Der går det jo også an å sitte en stund. Verkene er både eksakt hva jeg forventet meg og samtidig noe helt annet. Selvfølgelig er det store monumentale malerier med mye blått, grått og sort, og noen i mindre format. Så langt er alt som forventet, men det skjer noe uventet likevel: det er veldig sort. Hvis dette er maleri som arkeologisk praksis, noe det godt kan sies å være, innebærer disse bildene at man må grave ganske dypt ned i fargen. Når man bruker såpass mye sort, hender det at de andre fargene gir inntrykk av å befinne seg langt foran selve bildet. Vanligvis en forutsigbar optisk illusjon, men det er ikke det som skjer her: det svarte befinner seg hele tiden i forgrunnen. Det kan ha med mine rosa piller å gjøre, men jeg tror ikke det. Motivet er rett og slett skjult bak denne mørke kaskaden som sprer seg over flere bilder, og bare flekkvis tilgjengelig. Så vil nok noen mene det er til de grader tungt og macho, men bare denne konsekvensen er nok til å vekke de mest motstridende assosiasjoner. Så jeg blir sittende en stund, og ikke bare fordi det gjør vondt å gå, men fordi jeg prøver å formulere en link mellom de første platene til Dimmu Borgir og forfatterskapet til Tor Ulven. Kanskje det er omtrent her den faktisk ligger, i et maleri med fundamentet forankret i midten av 1980-tallet, men kontinuerlig oppgradert siden da.

Veien til India. Etter hvert bakser jeg meg opp trappen til Astrid Runde Saxegaard for å se på tekstilkunst. Tekstil er jo, som alle vet, den nye akvarellen. To monitorer utgjør et visuelt nydelig videoverk, der alt er lett og flyktig og hovedaktørene er kvinnehender som tones inn og ut av bildestrømmen. Men det hovedsakelige her er en enorm veggdekkende applikasjon av lokk fra hermetikkbokser som danner et kranie, på røff sekkvev. «Exit» står det skrevet rundt den. Og der faller alt på plass i et nådeløst øyeblikk: tiden som renner ut nede hos Christensen, geleen som størkner og mugner, knoklene som dukker opp og forsvinner nede i Tuftas mørke. Og så dette kraniet som griner mot meg der jeg står med krum rygg og kjenner kaldsvetten ta stadig nye svinger. «Faen også,» mumler jeg for meg selv, og går ut i solskinnet med en dødsdom hengende over meg.

Med ujevne skritt går jeg i ren desperasjon mot Astrup Fearnley for å se India-utstillingen. Den ser i detalj ut som jeg hadde forventet, og jeg orker ikke se hele, men blir sittende på en benk og puste uregelmessig. «Jeg skal snart dø,» tenker jeg for meg selv, og blir øyeblikkelig i godt humør. Når jeg omsider kommer meg hjem, setter jeg meg til rette og fortsetter der jeg slapp. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med denne situasjonen. Du trenger egentlig ikke ben hvis du skriver, men det kan bli køddete å komme seg på vernissasjer. Nå, det er ikke sikkert det er en dårlig ting, egentlig. Den som lever får se.

Tommy Olsson

anmeldelse
Bjørn-Sigurd Tufta
Field Favourable for Birds
Jeannette Christensen
Liquid Archive
Astrid Runde Saxegaard
Kunstnerforbundet. Oslo
Vises til 30. august

Publisert 28. august 2009